Gir du livsløgnen til et donert menneske; tar du fra det muligheten til å kjenne seg selv med det samme.

Bilde av Raymond
Bilde1

Jeg heter Raymond (f.1980). Jeg er samboer og har et barn. Jeg har vokst opp i Lunner kommune på Hadeland men bor nå i Oslo. Av yrke er jeg kulturrådgiver. I 2016, ble jeg fortalt at jeg var donorunnfanget. Etter et par år tok jeg en DNA test hvor jeg tilfeldigvis oppdaget donor. I skrivende stund vet jeg ikke om flere donorhalvsøsken. Men har hilst på donors egne barn.

Jeg heter Raymond (f.1980). Jeg er samboer og har et barn. Jeg har vokst opp i Lunner kommune på Hadeland men bor nå i Oslo. Av yrke er jeg kulturrådgiver. I 2016, ble jeg fortalt at jeg var donorunnfanget. Etter et par år tok jeg en DNA test hvor jeg tilfeldigvis oppdaget donor. I skrivende stund vet jeg ikke om flere donorhalvsøsken. Men har hilst på donors egne barn.

Bilde av Raymond
Bilde1

Hele livet har jeg gått rundt og lett etter noe i andre som kan gi klangbunn i meg selv. Robert/professoren, Ole John/læreren, Terje/bestekompisen, Harald/psykologen. Den oppriktige, reflekterte, rolige og direkte mannen jeg ikke har hatt i pappa. Da jeg var rundt ti år vet jeg at tanken; Jeg kan da ikke stamme fra det her!?!, ble eksplisitt formulert. Det var etter en av flere situasjoner jeg opplevde  at å argumentere pappa i senk var mulig. Jeg kunne se han visne foran meg. Det å ikke vite hva han skal si, gi av råd eller hvordan han skal engasjere seg i mitt liv var et vedvarende problem for ham og et stort savn hos meg. Denne distansen var uforklarlig for meg i mange år, men får en plutselig, logisk og sjelsettende oppklaring sommeren 2016.

Gommo (mormor) blir helt stum, får tårer i øynene og klemmer meg hardt. Hun tar hodet mitt i hendene på samme omsorgsfulle måte som om jeg var  et barn, ser meg inn i øynene og sier. Det trenger du ikke bekymre deg for; det er noe jeg må fortelle deg. Dette skulle du vist for veldig lenge siden.

Reaksjonen kommer etter at jeg har uttrykt bekymring for at jeg skal bli en like sint pappa til Eldar som jeg opplevde fattern da jeg selv vokste opp. Jeg sa jeg var redd for å arve dette sinnet.

Alt dette skjer en på vei ut døra fra gommo for å reise hjem fra sommerferie på Geilo. Under avskjeden i døra på vei til bilen spurte hun et uskyldig spørsmål om hvordan det var å være pappa. At dette skulle føre til at jeg fikk vite at i hele mitt til da 36 årige liv hadde familien holdt tilbake, på det offentliges (an)befaling, at jeg ikke var min fars biologiske sønn. Men avkommet etter et medisinskteknisk eksperiment, og et livslangt, offentlig sanksjonert, sosialt eksperiment.

Jeg mener å husker at mamma gråte i telefonen. Jeg husker tydelig at hun virker livredd. Redd for at jeg skulle avvise henne, men jeg er ikke sint. Sinne er faktisk ikke den første følelsen jeg kjenner på. Jeg har nok av sinne i meg, men det er ikke dette jeg kjenner i denne situasjonen. Det er heller en følelse av tomhet, ikke nødvendigvis avmakt, men tomhet, eller kanskje utrensket. Jeg vet nå hvorfor jeg har søkt etter noen å speile meg i.

Jeg så et forvrengt mentalt speilbilde i 36 år. Alle blikkene min far gav meg da han ikke kunne forstå mine emosjonelle reaksjoner var et hjertesukk over å ikke kunne forklare meg hvorfor jeg føler som jeg gjør. Både fordi han ikke kunne kjenne seg selv igjen i følelsesmønsteret, og fordi han ikke maktet/fikk lov til å fortelle meg sannheten.

Men folk på bygda har visst om det, og deler av familien. Dette bekrefter og gir en forklaring på hvorfor jeg ikke har følt meg hjemme, eller tilstede noe sted gjennom livet. Mangelen på en følelse av opphav er faktisk av biologisk og genetisk art.

Det mest klargjørende ved å få vite at jeg er donorunnfanget er faktisk at det har gitt meg en forklaringsmodell for hvorfor jeg ikke har følt meg hjemme. Nå som jeg vet dette har jeg etter hvert kunnet jobbe med å fylle denne hjemfølelsen med meningsfullt innhold. Jeg har til og med funnet mitt genetiske opphav, og snakket med mannen jeg har fått DNA fra. Dette har tydeliggjort hva som er arv og hva som er miljø. Og kanskje det viktigste. Jeg har kunnet gi pappa kredit for det jeg har fått fra ham. Selv om han nå er borte og ikke kunne ta del i prosessen som avklarte hvem vi var i forhold til hverandre. Hans demens var dessverre i veien på det tidspunktet jeg fikk en forståelse for hvorfor det for han var vanskelig å gi meg den støtten jeg trengte fra en far.