Jeg har alltid visst at jeg er donorunnfanget

Logo PNG

Jeg er født på midten av 80-tallet. Jeg er enebarn fra Østlandet og ble tidlig fortalt at jeg var donorbarn.

Jeg er født på midten av 80-tallet. Jeg er enebarn fra Østlandet og ble tidlig fortalt at jeg var donorbarn.

Logo PNG

Jeg har alltid visst at jeg er donorunnfanget. Jeg kan ikke huske den dagen mamma og pappa fortalte det, det har alltid vært en del av meg. Jeg visste at pappa ikke kunne få biologiske barn, og at en anonym mann donerte sæd slik at de kunne få meg. Mange av foreldre ble fortalt at de burde holde det hemmelig for barna, men for mine foreldre var aldri det et spørsmål, de ønsket åpenhet i familien. Legene gav dem aldri råd om å holde det skjult. 

Sæddonorene var anonyme i Norge da jeg ble til, så jeg har alltid visst at jeg ikke kan få vite hvem han er. Jeg kjente flere adopterte, kunne de velge å få vite mer om sitt opphav da de fylte 18 år. Da jeg var barn tenkte at jeg var glad for at jeg slapp å ta dette valget. 

Jeg synes jeg var ganske heldig egentlig – som slapp å ta stilling til det – det gjorde det på en måte enklere for meg.

Vi snakket ikke mye om det i familien, men det var noe jeg tenkte på av og til. Jeg fortalte det til noen få venner og følte meg egentlig litt unik og spesiell. Annet enn et lite stikk i magen når folk sa jeg var så lik pappa, eller spurte hvorfor jeg ikke hadde krøller som ham, påvirket det meg lite.

Da jeg var i tjueårene så jeg en dokumentar fra USA om donorhalvsøsken som fant hverandre via donornummer og DNA-tester. Dette kom som et sjokk – jeg hadde ikke tenkt så langt som til at ny teknologi kunne gjøre det mulig. Og søsken – hadde jeg, som enebarn, søsken? Studerte i samme by? Kanskje vi gikk på samme universitet? Er vi like? Jeg ringte mamma og pappa og vi hadde noen gode prater om hvordan jeg ble til og fikk nøstet opp i en del uklarheter rundt unnfangelsen som jeg nok hadde samlet på gjennom barndommen. Noe var endret i hvordan jeg taklet det å være donorunnfanget, og det gikk opp for meg at jeg allikevel kanskje hadde mulighet til å vite mer om meg. Det gikk opp for meg at regelverket hadde fratatt meg muligheten til å bestemme selv over hva jeg kunne vite om mitt eget opphav.

Det tok meg flere år før jeg gikk videre i undersøkelsene rundt mitt biologiske opphav, og da gikk jeg først og fremst frem for å finne ut om jeg hadde halvsøsken. Jeg var usikker på om jeg orket å åpne denne delen av livet mitt og var veldig usikker på hva det ville bety for meg. 

Via et nettverk for donorbarn fikk jeg kontakt med en annen på min egen alder som også var unnfanget på Rikshospitalet, la oss kalle henne Kaja. Vi Skypet, møttes til middag og det var befriende å treffe noen i samme situasjon. Kaja hadde allerede sendt inn en DNA-test, og jeg fikk følge hennes vei da hun noen måneder senere fikk to treff – én halvsøster og én halvbror. Halvsøsteren visste ikke at hun var donorbarn og det hele var et skikkelig sjokk for henne. Det var det nok for halvbroren hennes også, men han ønsket ikke å ha kontakt.

Jeg synes det var ekstremt vanskelig å skulle sende inn DNA-test til en internasjonalt selskap og jeg følte at jeg kunne miste kontrollen på min egen historie, men nysgjerrigheten økte og nå som jeg hadde oppdaget muligheten, klarte jeg ikke stå imot. Jeg sendte inn DNA-prøven med en anonym e-post og jeg brukte bare fornavnet mitt. Jeg var redd for at donor er en raring, at han hadde forventninger til meg, for at jeg skal blande meg borti hans familie, barn og øvrige slekt, og jeg var redd for å finne halvsøsken som ikke visste at de var donorbarn. Jeg anså nok sannsynligheten for det siste til å være liten, og jeg tok feil.

Jeg var på jobb da jeg fikk melding fra Kaja. 

“Du er ikke ……. på familytreedna?”

Etter å ha kjent hverandre i halvannet år kunne vi med gledeshyl og sjokk ringe hverandre som halvsøstre. 

Med på lasset fikk jeg én hyggelig halvsøster, og én halvbror – som fortsatt ikke ønsker kontakt. Nå er det to år siden jeg fikk svaret på DNA-testen og siden det er vi blitt elleve genetiske halvsøsken. Å få vite om nye halvsøsken gir meg først et sug i magen: “håper de vet.” De fleste vet dessverre ikke at de er donorunnfanget. Hvordan forteller man nye halvsøsken at foreldrene deres lyver til dem og at faren deres ikke er deres genetiske far? Det har vi ikke funnet svaret på, men vi prøver så godt vi kan. Vi har hverandre, på godt og vondt.

De nye DNA-treffene kommer rett inn i en pakke med 11+ halvsøsken og en donor vi ikke enda har hatt kontakt med, men som vi med stor sikkerhet vet hvem er. Og nå får ikke jeg heller velge om jeg vil vite lenger, DNAet mitt er der ute og flere søsken og mer slekt kommer til å dukke opp, og jeg aner enda ikke hva det egentlig betyr for meg.